Etterlyst: Agent for norsk kortfilm

Norsk kortfilm trenger bedre drahjelp for å nå et internasjonalt publikum, mener filmskaper Anita Killi, som vant mange hjerter med Mor visste ingenting på Kortfilmfestivalen i 2020.

Lurer du på hvordan det gikk med jenta fra Anita Killis animasjonsfim Mor visste ingenting? Hun som satt ensom i bunnen av en tom silo, skjør og sårbar i alt for store gummistøvler og tynn papirkjole, med bare troll og nissen på gården til å se hvor lei seg hun var? Da har du faktisk en oppfølger å se fram til.

Mor visste ingenting, som har originalskrevet musikk av den kjente polske komponisten Zbigniew Preisner, ble trukket fram som en av de mest visuelt særegne filmene fra Kortfilmfestivalen 2020. Nå er Anita Killi i utvikling med Jula på Dovre, en helaftens animasjonsfilm om Maja på ni år, med en lillebror på to. Når de to blir sendt til en fjellgård for å feire jul sammen med slektninger, får vi også vite mer om de trøblete familieforholdene som det hintes til i kortfilmen.

Frame Grab Mor Visste Ingenting
Stillbilde fra Mor Visste Ingenting

Fra før er Anita Killi aller mest kjent for Sinna mann, basert på Gro Dahle og Svein Nyhus fantastiske barnebok om en gutt med en voldelig far. Den ble en av norsk kortfilms største suksesser, vist og prisbelønt på en drøss festivaler verden over. Killi har etablert et animasjonsstudio på Dovre, og har i øyeblikket en rekke jern i ilden, blant annet en ny kortfilm basert på Dahle/Nyhus, Blekkspruten, som har fått utviklingsstøtte både fra NFI og fra Østnorsk filmsenter. I tillegg er selskapet hennes Trollfilm med jevne mellomrom vertskap for besøkende gjestekunstnere.

Når Kortfilmfestivalen får tak i henne, har hun og produsent Lillian Løvseth søkt tilflukt på hytta med godt bredbånd, – som er mangelvare på gården på Dovre skal det vise seg.

Hei! Vi i Kortfilmfestivalen forbereder oss på ny utgave i juni som forhåpentligvis også blir fysisk. Hvordan opplevde du den digitale festivalen i fjor?
AK: Den ble en veldig fin start for Mor visste ingenting! Da filmen ble tatt ut hos dere, fikk den mye fin oppmerksomhet. Blant annet skryt i Kulturstripa i P2, som endte med en invitasjon dit. Selv fikk jeg dessverre ikke sett så mange filmer på Kortfilmfestivalen i fjor, for jeg har så dårlig internett på gården der jeg bor, at det måtte ungene ha til hjemmeskole. Og akkurat under festivalen var hytta mi utlånt! Så da måtte jeg begrense meg til å se noen filmer av folk jeg kjente fra før.

Hva har skjedd med Mor visste ingenting siden da? Det ser ut til at den har fått et rikt liv på filmfestivaler.
Den har vært med på rundt 30 festivaler, både for barn og voksne, og fått ni utmerkelser via priser eller nominasjoner. De to gjeveste prisene er for beste lyd på filmfestivalen i Ottawa, takket være lydarbeidet fra Håkon Lammetun, og en spesialpris i Hiroshima, som er den animasjonsfestivalen jeg er mest glad i, men som Hiroshimas ordfører nå vil legge ned. Det er spesielt trist ikke å kunne reise dit. Det er jo gjerne gjennom festivaler man får tilbakemeldinger direkte fra et publikum, pluss at det er der nye kontakter oppstår.

Arbeidsbenk Anita Killi
Killis arbeidsbenk

Hvordan arbeider du med å få filmen ut til et internasjonalt publikum?
Jeg synes det har vært skikkelig pes, og ganske utfordrende, å stå for påmeldinger av filmen til festivaler selv. Det er jo en jungel av dem der ute. For forrige film fra Trollfilm, Marianne Bundgaards Stille, fikk vi et selskap i Zagreb i Kroatia til å distribuere til festivaler. Men det er et stort savn at Norsk filminstitutt ikke lenger sender ut norske kortfilmer til internasjonale festivaler. De avsluttet jo denne fantastiske ordningen 1. januar i fjor. Toril Simonsen og Arna Marie Bersaas i NFI gjorde en fabelaktig innsats med min forrige film Sinna Mann, både med festivaldistribusjon og med salg. Det var en gavepakke for filmen og for et lite selskap som Trollfilm. NFI hadde et stort nettverk, og var man så heldig å bli plukket ut i utvalget av filmer de presenterte, ble nok disse bedre mottatt enn når de meldes på via et skjema på nettet eller i databaser som FilmFreeway, slik vi må gjøre nå. Antall filmer tror jeg har økt voldsomt, og hvor lett er det ikke da å forsvinne i mengden? Veldig ofte ser nok utvelgelsesjuryer bare på det første minuttet, eller kanskje også bare sekunder før de velger bort en film.

Salg og distribusjon er komplisert og krevende, men innen et par år håper jeg at vi sitter med mer kunnskap. Planen er å få bygget ut nettsida vår slik at vi kan distribuere egne filmer der. Om vi ikke kan få tilbake NFIs ordning for kortfilm-påmelding, så skulle jeg ønske det ble etablert distributører for kortfilmer også her i Norge. Spesielt tror jeg de mange nettbaserte festivalene under pandemien gjør at folk blir mer vant til å se film på nett, også kortfilmer! Jeg tror vi har spennende tider foran oss her, men dette trengs å jobbes mye med og det hadde vært fint og samles rundt problematikken.

Anita Killi og Produsent Lillian Løvseth
Anita Killi med produsent Lillian Løvseth

Det virker likevel som du har et stort nettverk i Trollfilm – blant annet med besøkende gjestekunstnere på Dovre i perioder. Kan du si litt om hvordan dere arbeider?
Jeg har drevet Trollfilm i 25 år, delvis alene, men etter at jeg var ganske syk for noen år siden, måtte jeg gjøre ting annerledes. Fotograf Janne Hansen har vært en viktig brikke i det profesjonelle nettverket som Trollfilm har opparbeidet seg de siste ti årene. Hun har jobbet på noen av våre prosjekter, og har tatt med seg flere dyktige medarbeidere til Dovre, der noen har blitt værende i lengre eller kortere perioder.

For snart ett år siden fikk jeg med Lillian Løvseth, som er en dedikert produsent med erfaring fra Mer Film. Vi jobber nå sammen om fem filmprosjekter i ulike stadier. Korona-pandemien har gjort at vi nå konsentrerer oss om utvikling av både Trollfilm som arbeidsplass og de ulike prosjektene. Vi får jo ikke reist nå, ei heller invitert folk hit.

Gjestekunstnere, eller Artists in Residence, har vi invitert flere av tidligere med støtte fra Innlandet fylke. Denne ordningen har gitt oss muligheter til å jobbe med både yngre og mer etablerte animasjons-kunstnere. En av dem, Menno de Noojier fra Nederland, planlegger nå å flytte hit, og vil blant annet få hovedansvaret for denne ordningen. Han har lang fartstid som animasjons-filmkunstner og kommer også med nye, egne prosjekter som vi er i gang med.

Hva tror du det er som trekker utenlandske kunstnere til Trollfilm?
Mor visste ingenting har vakt interesse hos spesielt interesserte innen stop motion-animasjon. Flere er nysgjerrige på kombinasjonen av dukke-animasjon og cutout-teknikken på glassbord som vi brukte i den filmen. Ved å ha folk på kortere besøk kan vi prøve ut hvordan ulike samarbeid fungerer. Vi bor gjerne tett, er også ofte sammen på fritiden, og da er det spesielt viktig at det er gode vibber og positiv energi. Nå har vi pause i ordningen, til vi har nye lokaler. Etter 25 år også som melkeprodusent har jeg nå sluttet med gårdsdrift og fått støtte fra Innovasjon Norge til å bygge om fjøset til studio i tre etasjer. Det håper jeg kan stå klart om ett par år.

Mor visste ingenting var en veldig stemningsfull film der du fikk fortalt mye uten dialog. Hvor mye vil oppfølgeren ha til felles med kortfilmen reint stilmessig?
Jula på Dovre kan bli i samme stil, men jeg er hele tiden på leit etter nye uttrykk. Jeg liker tanken på å kunne produsere en hel langfilm på glassbord. Teknikken er kostbar og det tar mye tid å gjøre alt likt stilmessig. Så jeg har en vei å gå for å prøve å finne enklere løsninger. «Hvorfor gjøre det lettvint, hvis man kan gjøre det komplisert, Anita» har jeg hørt noen ganger fra Jens Gulliksen, animatøren jeg har jobbet med. Men han har tatt utfordringene! Ett eksempel er animasjonen av den tynne, halvt gjennomlyste papirkjolen jenta har på seg i filmen. Kjolen var for tynn til å kunne berøres direkte, så den ble animert ved å feste små tråder flere steder på kjolen og i en ”skru-anordning” utenfor billedrammen, og så ble trådene fjernet digitalt etterpå. Kroppen til jenta i filmen ble laget med skjelett, som ordinære dukker i dukkefilmer, på grunn av kjolen, mens hoder og hender er i utklipte papirbiter (cutout), som ble byttet ut når jenta skulle snu hodet. Disse ansiktene har vi bløtgjort og formet, slik at fotograf Morten Skallerud lettere kunne lyssette ansiktene. Morten har for øvrig vært med på å skape flotte stemninger med sin lyssetting.

Det med å fortelle uten dialog var en utfordring jeg og medmanusforfatter Marianne Bundgaard ga oss selv i skildringen av jentas depresjon: å beskrive vanskelige følelser uten ord. Rent visuelt ville vi også utfordres med motstridende formater. Filmen er skutt i et langt horisontalt scope-format, men foregår jo i en dyp vertikal silokumme. Ekstreme vinkler gjorde dette mer spennende å jobbe med på flere plan.

Jeg er stor fan av kortfilm, så Mor visste ingenting var absolutt ikke bare en prøvestein eller pilot for langfilmen, selv om halve filmen nå er skrevet inn i langfilm-manuset. Så langt har Jula på Dovre fått manusutviklingsstøtte i flere omganger fra NFI, og diverse utviklingsstøtte fra Filminvest. Vi er helt avhengig av å få med oss NFI videre, samt produksjonsselskaper også fra andre land, for å kunne produsere langfilm. Så vi har nok å jobbe med!

…………
Les mer om Anita Killis prosjekter på trollfilm.no.